Årets aller viktigste festival, Diwali, er i gang! Dette er en lysfestival som minner mye om vår julefeiring. Det er fokus på samvær med familie, god mat og utveksling av gaver. I tillegg er det store mengder lysdekorasjoner og fyrverkeri, det smeller i «fire crackers» både sent og tidlig. I morges ble vi for eksempel vekket i sekstiden av noen voldsomme smell, og det ser ikke ut til å bli spesielt lett å få sove i kveld. Festivalen varer ut helga. I kveld var vi ute og så på alle lysene, hele nabolaget minner mest om et tivoli. Her er noen smakebiter:

Happy Diwali!

Knapt tre timers kjøretur fra Mumbai ligger det et flott fjellområde med en populær «Hill Station», Matheran. Dit satte vi kursen lørdag morgen. Etter hvert som vi kom nærmere fjellene ble landskapet forbausende likt norske forhold, ihvertfall så lenge man satt inne i bil med airconditioning. Spesielt den svingete veien opp mot selve Hill Station virket ganske hjemmekoselig. Men likheten forsvant så snart vi kom til veiens endepunkt og vi ble omringet av ropende folk, folk som tilbød hesteskyss og bærere til bagasjen. Vi klarte å stå imot alle tilbudene og tok veien opp til landsbyen til fots. Det var ikke så langt, turen var tilbakelagt på omtrent tre kvarter. Og stedet var ganske annerledes enn vi hadde sett for oss. En markedsgate med mange små butikker, kiosker og enkle restauranter, med masse folk og ikke minst hester. Utenfor selve landsbyen er det et nettverk av stier og en lang rekke med utsiktspunkter. Deilig å tilbringe ei helg utenfor byen i fin natur!

Langs markedsgata

Her bodde vi

Fine skogsveier

Fantastisk utsikt

Solnedgang

Deilig mat

Denne helgen tok vi en overnatting i sentrum for å slippe den lange transportetappen både lørdag og søndag og for å nyte lørdagskvelden i Colaba. Første post på programmet var en guidet tur i Dharavi-slummen, noe som høres ut som en makaber ting å gjøre. Men omvisningen skjedde i regi av en relativt idealistisk organisasjon, Reality Tours and Travel, som kjenner forholdene veldig godt og som selv driver arbeid i slummen. Vi var en gruppe på seks personer som gikk en runde på 2,5 timer. Den blide guiden vår var veldig engasjert og fortalte at han har vokst opp i slummen selv. Han tok oss med gjennom markedsgata, innom forskjellige industriområder hvor arbeidsforholdene er forferdelige og til ulike boligområder med utrolig trange og mørke smug. Vi fikk troverdig og nyansert informasjon om både negative og positive sider av slummen. De fleste innbyggerne (rundt 1 million) jobber hardt og er stolte av arbeidet de gjør. Men de sanitære forholdene er selvfølgelig elendige. De fleste trossamfunn er representert med kirker, moskeer og templer. Vi fikk ikke ta bilder, av hensyn til privatlivets fred. De tar den samme runden to ganger pr. dag, og de som holder til langs løypa kjenner organisasjonen og vet hva den står for. Bilder kan man kjøpe etterpå. Det er en tur vi ikke kommer til å glemme så fort. Jeg vil anbefale en slik tur på det varmeste, linken finnes her: http://www.realitytoursandtravel.com

Etter runden i slummen ruslet vi et stykke langs Marine Drive og så på solnedgangen, før vi dro på Leopold´s og fikk oss litt god mat og drikke. Det ble ellers dårlig med natteliv, vi var såpass svette, støvete og slitne at det fristet mest å ta kvelden ganske tidlig. På søndag hadde vi en rekke attraksjoner på lista, men det er forbausende hvor fort tiden går og hvor lang tid det tar å forflytte seg fra A til B. Vi startet med en rusletur langs Colaba Causeway og videre opp til Chhatrapati Shivaji Maharaj Vastu Sangrahalaya (tidligere kalt Prince of Wales Museum). Etter å ha sett en kortfilm om Mumbai tok vi en runde gjennom alle tre etasjer og innså etter hvert at vi måtte kutte ned på programmet for resten av dagen. Gandhis hus måtte utsettes til en annen gang, vi prioriterte lunsj på Sea Lounge på Taj Mahal Hotel. Der var vi så heldige at vi fikk vindusbord, og vi kunne nyte utsikten mot Gateway of India og det Arabiske Hav mens vi koste oss med frisk juice, chaas og noen småretter til meget stive priser etter indisk målestokk. Men det var absolutt verdt det, hotellet er virkelig flott og har en behagelig atmosfære som står i ganske sterk kontrast til varmen og folkelivet utenfor. Siste post på programmet var å se på solnedgangen fra Aer Bar på Four Seasons Hotel. Vi fikk virkelig med oss ganske forskjellige sider av denne fascinerende byen.

Vi er nettopp ferdige med dansefestivalen. Siste dag var torsdag, og vi tilbragte kvelden på et stort arrangement på et utendørs idrettsanlegg hvor en kjent artist, Falguni Pathak, framførte velkjente sanger. Her var det også dansekonkurranser. Opplegget var omtrent som det jeg opplevde forrige lørdag, men det var litt mer seriøs konkurranse her. Vi nøyde oss med å sitte og se på, noe som var svært underholdende. Vi ble også meget fascinert av klesdrakten til mange av de tilstedeværende. Ingrid og jeg hadde nokså impulsivt kjøpt oss hvert vårt tradisjonelle festantrekk som vi tenkte å ta på oss den kvelden, men vi ombestemte oss i siste liten fordi vi følte oss veldig overpyntet med paljetter og ringlende bjeller. Men det hadde vi ikke trengt å bekymre oss for – jeg har aldri sett maken til dekorerte antrekk! Indere er ganske fargerikt og glitrende kledd til hverdags, så festantrekkene er skrudd opp til maks. Generelt er de veldig glade i farger, lyder, glitter, smykker, blomster og paljetter – jo mer desto bedre. Veldig artig å se på, og veldig forskjellig fra hva vanlige nordmenn betrakter som pyntet. Jeg synes det er flott å se hvor mye de har å feire, det er stadig nye festivaler som markeres med musikk, dans, trommer, lysdekorasjoner og fyrverkeri. Til vanlig har jeg en nokså nøytral smak, men jeg kan ikke unngå å bli i godt humør av den overdådige stilen jeg ser rundt meg. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan komme til å bli ganske påvirket av den, det har allerede sneket seg inn noe gull og glitter i stua mi 🙂

Da har jeg endelig fått besøk – Ingrid kom hit natt til tirsdag. Det er veldig trivelig å ha henne i huset. Hun styrer hjemme mens jeg er på jobb. På tirsdag fikk hun for eksempel hilst på hushjelpen. Hun presenterte seg som Ingrid, men litt senere på dagen kom hushjelpen bort og sa «I’m calling you name baby». Ingrid skjønte ikke hva hun mente og lurte på om hun snakket om sin baby, eller om hun kanskje trodde at Ingrid hadde en baby. Men nei, hushjelpen gjentok «I’m calling you name baby». Etter en god del forvirring spurte Ingrid «You want to call me baby?». «Yeah» svarte hun da, «because your name is so….» (en setning hun ikke fullførte). Så nå blir Ingrid kalt Baby…. Som i «Good morning Baby!», og «I’m leaving now Baby!» og «Bye bye Baby!» Dette har vi ledd ganske mye av. Og vi lurer litt på hva som er galt med navnet Ingrid, det høres kanskje rart ut i India? Men egentlig er dette litt av sjarmen med indere, de uttrykker seg ofte på en annen måte enn vi ville ha gjort…  🙂

Det har blitt veldig varmt i det siste, det er visst en kort varmeperiode nå mellom monsunen og vinteren. Forrige lørdag fikk jeg et skikkelig varmesjokk da jeg gikk ut. De lokale synes også at det er litt i overkant. Og spesielt Ingrid synes det er slitsomt – det tar noen dager å venne seg til både varmen og alle de andre sanseinntrykkene, så vi har relativt beskjeden aktivitet utendørs for tiden. Men inni bilen og i vanlige kjøpesentre er det greit å være. I går var vi en tur ute i bydelen Bandra og ruslet i klesbutikker i hovedgata, slike som er utendørs og hvor alle selgerne maser på deg fra alle kanter. Etter en kort runde måtte vi gi opp og komme oss videre. Mens vi ventet på bilen så vi på værmeldingen at temperaturen i Mumbai var 33 grader, men at den ville føles som 46. Ikke rart at vi ble litt slitne. Heldigvis blir temperaturen bedre i løpet av kommende måned når «vinteren» starter på ordentlig.

Midt i forrige uke startet den ti dager lange dansefesteivalen Navratri. Den feires ved at det er dans hver kveld, visstnok skal antrekkets farge skifte fra dag til dag. De første dagene fikk jeg ikke sett noe, men på lørdag kom det melding om at Internations arrangerte deltakelse på en dansetilstelning i bydelen Juhu. Jeg fikk beskjeden via et tysk par som jeg har truffet tidligere og som bor her i Hiranandani, og jeg meldte meg selvfølgelig på.

Kjøreturen hjemmefra til Juhu tar normalt i underkant av tre kvarter, men jeg var langt fra den eneste som skulle ut akkurat da. Mens vi sneglet oss fram i trafikken ringte tyskerne og lurte på om jeg visste nøyaktig hvor vi skulle, de hadde nemlig problemer med å finne stedet selv om de prøvde å spørre seg fram. Min sjåfør var heller ikke sikker, men hadde planlagt å spørre når vi nærmet oss riktig område. Men før vi hadde kommet så langt ringte tyskerne igjen for å fortelle at de hadde gitt opp og var på vei tilbake. Jeg hadde ikke lyst til å gi meg så lett, så vi fortsatte på turen og fant etter hvert det som måtte være riktig sted, et stort utendørsområde med scene i den ene enden hvor det ble framført levende musikk. Det sto på invitasjonen at vi skulle møtes ved billettluka, men da jeg prøvde å kjøpe billett ble jeg bare bedt om å gå rett inn (i motsetning til alle andre, så det ut til). Litt venting i området ved inngangen ga ingen resultater, jeg så ikke snurten av noen kjente. Men det ble raskt fylt opp med folk i flotte drakter som danset overalt, og det var mye artig å se på. Jeg ble gående rundt å se på de forskjellige gruppene av folk som danset rundt i ringer, og prøvde å ta bilder selv om det ikke var helt enkelt i delvis dårlig lys og folk i raske bevegelser. Etter hvert var det flere som ba meg med i dansingen, og jeg fikk gjort enkelte klønete forsøk på å gjøre det samme som de andre. Det var ihvertfall veldig hyggelig å bli inkludert!

Stemningen i området var det ingenting å si på: høy musikk, masse farger og høyt energinivå i folkemengden. Det var folk i alle aldre, men jeg så ikke en eneste person som så utenlandsk ut. Utpå kvelden, idet jeg gjorte et lite danseforsøk, kom det en dame bort til meg og lurte på navn og alder. Jeg svarte selvfølgelig på det, og hun noterte det på ei blokk. Da hun gikk igjen, sa en av de andre til meg at jeg sikkert hadde vunnet en premie og kom til å bli ropt opp på scenen. Ikke akkurat det jeg ønsket meg mest, må jeg si! Og etter hvert begynte det en opproping av navn over folk som hadde blitt pekt ut som vinnere i forkjellige kategorier. Og navnet mitt ble ropt opp under kategorien «trøstepremie» :-). Heldigvis måtte vi ikke komme fram på scenen, vi skulle bare møte opp i et lite kontor ved siden av scenen for å registrere oss. Den virkelige premien blir nemlig delt ut på festivalens siste dag, neste fredag. Da jeg sa at jeg kanskje er bortreist den dagen ble de damen veldig skuffet, hun syntes absolutt at jeg måtte komme og få premien, helst i indisk antrekk. Men telefonnummeret mitt ble notert, så jeg får se om det blir noe videre ut av det…. Etter dette var det på tide å komme seg hjem igjen, sjåføren lo godt da han hørte om premien min.

I går ble det lagt ut bilder fra dansearrangementet på Internations sine hjemmesider. Jeg har studert bildene. De likner en del på bildene jeg tok, men området ser litt annerledes ut. Jeg tror jeg må ha vært på nabofesten! Ganske komisk egentlig – jeg hadde ikke akkurat sett for meg at jeg skulle dra på egen hånd på et arrangement på en annen kant av byen sammen med bare ukjente indere :-). Men det var absolutt en kjempeflott kveld!

Fra tidligere turer til India har jeg erfart at indere både liker å ta bilder og å bli fotografert. Av en eller annen grunn synes mange at det er morsomt å ta bilde av vestlig utseende personer. Ingrid ble ofte utsatt for det da hun var i India, men jeg kan ikke påstå at jeg har blitt vist spesiell interesse. Det var noen jenter som ville ta bilder av meg da jeg sto og så på feiring av pyramidefestivalen, og her om dagen var det to ungdommer på et kjøpesenter som spurte om de kunne få ta et bilde av meg. Jeg synes bare det er morsomt. Men i dag da jeg var ute og handlet, fikk jeg mer oppmerksomhet enn vanlig. Jeg hadde akkurat satt meg ned for å ta en kopp kaffe på en kafé inne på kjøpesenteret da det kom to halvvoksne gutter bort og spurte om de kunne få ta bilde av meg. Det var greit, og de stilte seg opp ved siden av meg etter tur. Men da de var ferdige med fotograferingen satte de seg like godt ved bordet mitt. Jeg ble litt paff, men tenkte at det kanskje er slik man gjør det hvis det ikke er andre ledige bord, og prøvde å lese i boka mi. Men det var tydelig at de ville prate med meg. Dessverre snakket de nesten ikke engelsk, så de prøvde å kommunisere på hindi. Da det ikke fungerte, gikk de tilbake til enkeltord på engelsk, og jeg forsto det som om de var fra Goa. Det virket som om de ville vite hvor jeg skulle etterpå, og jeg så plutselig for meg at de hadde tenkt å følge etter meg. Så ble de sittende uten å si noe en stund, mens de smilte veldig og det virket som om de ville uttrykke at de likte meg veldig godt. Det hele ble etter hvert ganske merkelig, og jeg ble mer og mer anspent der jeg satt. Jeg begynte nesten å lure på om de ikke var helt friske. Etter en stund fikk de øye på en fyr de kjente på plassen utenfor, og det ble masse vinking og styr. Nå ble jeg redd for at han også skulle komme bort til oss, men heldigvis så han ut til å være i følge med både kvinner og barn, det var en lettelse. Og like etterpå måtte mine venner gå. De takket overstrømmende og håndhilste på meg før de gikk. Jeg må innrømme at det tok en liten stund før jeg klarte å slappe helt av igjen, det er ikke spøk å bli gjenstand for slik uventet oppmerksomhet! Men jeg må jo le litt også, det er vel egentlig et luksusproblem for en dame på min alder 🙂

Det merkes nå at regntiden går mot slutten. Det har vært ganske lite nedbør de siste ukene, og i tillegg har det begynt å komme perioder med blå himmel og sol. Det gjør godt etter måneder med gråvær! I dag har jeg ruslet rundt i nærområdet. Jeg bor virkelig på et fint sted, ganske annerledes enn de folksomme og tett trafikkerte gatene de fleste andre steder i byen…..

Fredelig i hovedgata

Butikkene på hjørnet

Eksotiske vekster

Mellom blokkene (Odyssey 2 er foran til venstre)

På vei mot blokka

Som tidligere nevnt, har jeg også begynt å gå på kino. Mitt favorittkjøpesenter Phoenix Market har en stor kino som også inneholder flere «Gold Class» saler. Her er det god plass mellom seterekkene, store skinnstoler med fotskammel og regulerbar rygg (tror faktisk at man kan legge seg nesten helt flat) og mulighet for å få servert mat og drikke ved setet.

Første film jeg så var «Mardaani», en actionpreget hindi-film (uten engelsk teksting) som handler om menneskehandel, og er ganske brutal. Men filmen var ganske bra, og selv om jeg ikke forsto noe av dialogen kunne jeg i all hovedsak skjønne hva som foregikk. Og det var morsomt å kjenne seg igjen på steder i Mumbai, spesielt noen scener som var filmet på hotellet hvor jeg bodde de første ukene.

http://www.youtube.com/watch?v=04E-jHtWrDA

Neste kinobesøk var «Mary Kom», en film om en kvinnelig indisk bokser som er basert på en sann historie. Også denne var på hindi uten teksting, men igjen gikk det helt fint å skjønne hva den handlet om. Denne filmen likte jeg veldig godt, kanskje jeg kommer til å kjøpe den på DVD slik at jeg kan se den om igjen med tekst og få med meg nyansene…..

Jeg er sikker på at det kommer til å bli en del flere kinobesøk framover, det er ihvertfall mange filmer å velge mellom!

Jeg er nesten litt i tvil om det går an å skrive om hushjelp på en blogg, men jeg tar sjansen. Det er jo en litt absurd problemstilling, det å ha hushjelp er litt av en luksus! Men likevel ikke helt uten utfordringer, må jeg si.

Hushjelp er det greit å ha her i Mumbai, i hvert fall når leiligheten er stor og det lett blir skittent og støvete. Så det å skaffe hushjelp var noe av det første jeg måtte ordne etter at jeg hadde fått flyttet inn i leiligheten. Det foregår ved at man må finne en, enten ved å spørre seg fram, eller vente til noen ringer på og spør om jobb. Så må man intervjue aktuelle kandidater, forsikre seg om at de snakker noenlunde engelsk og sjekke at de har papirene i orden. Og sjekke referanser. Jeg ble derfor litt lettet da jeg kunne overta hushjelpen etter en kollega som akkurat skulle reise herfra, det eliminerte det meste av jobben. Så hun dukket opp en morgen til avtalt tid, og var både søt og blid.

Jeg traff henne regelmessig den første uka, og etter et par dager lurte hun på om jeg kunne kjøpe noe te, for det trenger hun jo å ha i løpet av dagen. Sånt hadde jeg ikke tenkt på, så jeg dro og handlet en stor pakke med te og litt kaffe. Dagen etterpå spurte hun om jeg ikke kunne kjøpe sukker. Sukker er selvfølgelig nødvendig i te, så jeg dro og kjøpte det. Og neste dag lurte hun på om jeg kunne kjøpe melk….. Jeg skulle selvfølgelig ha skjønt såpass selv. Jeg skaffet meg ei skriveblokk og penn, og ba henne om å varsle hvis det var noe som manglet. Neste dag lå det en lapp her hvor hun skrev at hun trengte svamp, støvsuger og veggklokke! Jeg syntes det var litt i overkant, så jeg kjøpte svamp og ga beskjed om at det ikke var nødvendig med støvsuger (det er bare marmorgulv overalt, og jeg har fin mikrofibermopp som burde holde). Men etter hvert var det så mange andre ting som manglet at vi avtalte at hun fikk komme en lørdag slik at vi kunne handle sammen, og da fikk vi på plass både vaskemidler, feiekost (av en helt bestemt type, den jeg kjøpte alene var helt feil) og diverse praktisk utstyr (men ingen veggklokke).

Deretter begynte ”kampen om kjøleskapet”. Min kollega hadde fortalt meg at hun vanligvis tok seg litt mat og at han syntes det var greit. Så jeg gjorde ikke noe med det. Men etter hvert syntes jeg det var en liten smule irriterende at det jeg kjøpe ble spist opp før jeg fikk brukt det selv. Og det er ikke lett å planlegge mat når man ikke vet hva man har i kjøleskapet. Til slutt måtte jeg høre med mine andre kolleger om hvordan deres hushjelper oppfører seg, og det var slett ikke vanlig at de tok maten deres. Etter en liten stund begynte det også å dukke opp annen mat rundt omkring i kjøleskapet. Jeg begynte å føle meg som en hybelboer. Så jeg bestemte meg for å innføre en regel om at hun måtte ha maten sin på bare en av hyllene. Etter noen små runder med justeringer har dette blitt en velfungerende ordning. Det er en lettelse!

Vi har hatt noen diskusjoner om selve rengjøringen. Indiske metoder er tydeligvis forskjellige fra norske metoder. Jeg hadde for eksempel kjøpt en oppvaskbørste og noen svamper, og oppdaget etter hvert at det var svampene som ble brukt til oppvasken. Jeg sa til henne at hun burde bruke oppvaskbørsten til oppvasken, men da lo hun godt og sa at nei, den er jo til å skrubbe vasken med! Enda godt at vi fikk oppklart det før jeg begynte å vaske opp selv…. Så begynte jeg å legge merke til at det slett ikke var så rent overalt som jeg hadde forventet med hushjelp i huset. Det trengtes et par runder med detaljert forklaring før det ble en brukbar ordning på det. Jeg har selvfølgelig konsultert mine norske kolleger, og vi har diskutert hushjelper og utvekslet hushjelphistorier. Jeg fikk noe å tenke på da en fortalte at det kunne være greit å gå igjennom hvilket utstyr som skal brukes hvor, slik at ikke samme klut blir brukt på toalettet og på kjøkkenbenken for eksempel. Så jeg fant ut at det var nødvendig å gå igjennom veldig detaljert med henne hvordan alt skal gjøres. Først spurte jeg henne hvordan hun brukte å gjøre rent, og hun la ut om de forskjellige svampene hun brukte. Så viste jeg henne mikrofiberklutene og sa at disse måtte brukes til rengjøringen og at hun kunne bruke forskjellige farger til forskjellige typer områder. Hun studerte dem litt, og så påpekte hun at fargen ikke var særlig praktisk (rosa, gule, lyseblå). Jeg burde heller få tak i noen med mørk farge slik at de ikke ble så stygge når de ble brukt. Huff! Jeg presiserte at hun måtte legge dem i skittentøyet hver dag etter bruk. Dagen etterpå hadde hun likevel gjort rent med en mørk bomullsklut (som egentlig er en tøyserviett men som nå har blitt degradert). Ny runde med gjennomgang og presiseringer…. Men nå tror jeg sannelig at vi har kommet til enighet, i hvert fall er det blitt ganske rent på de viktigste stedene i huset, og brukte kluter ligger i skittentøyet hver dag.

Det er forresten ikke bare jeg som har hatt utfordringer når det kommer til stykket. En av de andre hadde også snakket med hushjelpen sin (etter innspillet om hvilke kluter som brukes hvor) og fikk avdekket at hun brukte toalettbørsten til å gjøre rent i dusjen, fordi hun lettere kom til i krokene med den…. Og min nabo hadde kjøpt en tannbørsteholder med fire hull i, den hadde hushjelpen brukt til å sette bestikk i på kjøkkenbenken. Han fikk seg en god latter.

Jeg må forresten nevne at enkelte ting fungerer bra også. Noen ganger har hun tatt initiativ selv, for eksempel da hun plutselig hadde vasket joggeskoene mine. Det var litt komisk, for jeg hadde egentlig tenkt å kaste dem siden de er gamle og stygge. Og en dag hadde hun sydd fast en oppbrett på buksa mi, som hadde løsnet. Glimrende! Det er fare for at man kan bli lat og bortskjemt i lengden…!